Ny president, men ikke ny kurs

El artículo en español

Det er vanskelig å se for seg hvordan den nye regjeringen kan ta over uten en tilspissing av den sosiale og politiske konflikten i landet. Ingen av motkandidatene anerkjenner Moïse’ som president, og mange av dem er i besittelse av et sterkt økonomisk og politisk maktapparat som har kapasitet til å generere massive demonstrasjoner og institusjonell destabilisering.

Slik vant Moïse

Det nasjonale byrået for elektorale rettstvister (BCEN) undersøkte 12 % av stemmene og avviste valgfuskanklagene i presidentvalget i november 2016. På bakgrunn av dette kom Jovenel Moïse, kandidat for regjeringspartiet PHTK, til makten som president med 55 % av stemmene. Etter ham fulgte Jude Celestin (LAPEH) med 19.56 %, Moise Jean Charles (Pitit Dessalines) med 11.04 % og Marysse Narcisse (Lavalas) med 9.01 %.

Følgende punkter kan bidra til å forklare seieren:

•  Den ekstremt lave valgdeltakelsen på cirka 21 %, som må sees i sammenheng med et dårlig fungerende byråkrati. Ett eksempel er hvordan det i forkant av valget ble bestemt at man skulle fornye legitimasjonen til velgerne. Avgjørelsen ble tatt av det PHTK-kontrollerte byrået for identitetspapirer. Dette førte til forvirring når man skulle avgjøre hvilke dokumenter som var gyldige for å utøve stemmeretten, og dermed også hvem som kunne få stemme. 
• Mediebildet var preget av assosiasjoner mellom Lavalas-partiet og den manglende stabiliteten i landet. De tre viktigste motkandidatene (Marysse Narcisse, Jude Celestin og Moises Jean Charles) hadde alle en bakgrunn med bånd til Lavalas. Regjeringens kontroll over massemediene bidro i tillegg til at alle former for mobilisering og protest i større og større grad ble sett på som konspirering mot landet. I mellomtiden, i de samme mediene, bygde man opp bildet av Jovenel Moïse som den foretrukne agent for “utvikling og entreprenørskap”.
• Den ubegrensede støtten fra forretningslivet, særlig representert ved teleselskapet DIGICEL, som bidro med mobiltelefoner til Moïse-kampanjen. Ingen av de andre kanditatene hadde lignende økonomisk støtte.
• Støtten fra enkelte venstresidepartier, som OPL, som var enige i Moïse’ utviklingsdiskurs, samt den sentrale posisjonen til privat sektor. 
• Utviklingen av en velferdspolitikk fra regjeringens side, som inkluderte kjøp av stemmer og ledere. Mangelen på nøytralitet i valgdomstolene, som var ekstremt velvillig innstilt til Moises, på tross av begrunnede anklager om valgfusk. De midlertidige resultatene fra valget i november 2016 kunne først offentliggjøres etter utstrakte forhandlinger, der tre av medlemmene i det provisoriske valgrådet (Consejo Electoral Provisional) sa seg uenige i både prosessen og resultatene.

Valget den 20. november 2016 

Camille Chalmers, fra Haitiansk Plattform for Alternativ Utvikling (PAPDA) advarte mot utenlandsk påvirkning av valgapparatet. Hun pekte på at mesteparten av investeringene som var gjort i valget kom fra utlandet, inkludert stemmesedlene, som ble trykt i Dubai. Videre var partikampanjene i stor grad avhengige av ekstern finansiering med bånd til transnasjonale selskaper og land i nord. På denne måten understreket Chalmers at det blant de viktigste kandidatene ikke fantes et alternativ som prioriterte det haitiske folkets behov over interessene til det lokale og utenlandske borgerskapet. 

Presidentvalget var opprinnelig satt til oktober 2016, men ødeleggelsene etter orkanen Matthew førte til at man ble nødt til å velge en ny dato. Den 20. november ble valget gjennomført uten rapporter om alvorlige hendelser. Samme kveld erklærte talspersonen for Lavalas at flertallet hadde gitt sin støtte til deres kanditat, Marisse Narcyse, og ba sine trosfeller i partiet om å være klare. Få timer senere erklærte imidlertid representanter fra PHTK at Jovenel Moises ville bli Haitis nye president. 

I Haiti er stemmeopptellingen en langtrukken prosess. Tre dager etter at stemmene var avgitt, rapporterte opposisjonspartiene om uregelmessigheter i opptellingen. Lavalas pekte blant annet på faktorer som “endring av sted for valglokaler i siste øyeblikk, strømbrudd på nasjonalt plan, brann på et marked i Port-Au-Prince-forstaden Petion Ville og skjenking av journalister som skulle dekke valgprosessen”. Talsperson for partiet Lapeh (Jude Celestin) kalte det hele for et organisert valgran.  

Også den politiske alliansen Verite bekreftet at det var fusk på gang, og uttrykte bekymring for håndteringen av stemmesedlene, som er essensiell for opptellingen. At stemmesedlene ankom sent til opptellingssentrene (noen mer enn 48 timer etter) og funn, i Cabo Haitiano, av anonyme stemmer til fordel for enkelte partier, kompletterte bildet av en høyst irregulær valgprosess. 

Til slutt må det nevnes at 22 % av stemmesedlene ble satt i “karantene” fordi de ikke hadde verken underskrift eller fingeravtrykk fra velgeren, noe som er avgjørende for å validere eksistensen til den stemmeberettigede.

Politikken etter orkanen Matthew

Etter orkanen Matthews herjinger i oktober 2016 ble valget utsatt for å kunne fokusere på de rammede, relokalisere dem og dessuten gjenreise offentlige bygg. Den humanitære krisen ble brukt av kandidatene som drev kampanje ved at de delte ut matvarer i berørte områder. 

I følge en rapport fra FNs kontor for samordning av humanitære aktiviteter (OCHA) lever 800 000 personer uten matsikkerhet. Krisehjelpen fra Den Dominikanske Republikk og USA (gjennom USAID) var preget av en rekke organisatoriske problemer, og ble gjennomført i tråd med ide ovennevnte landenes interesser i Haiti.

Utdelingen av mat, som ikke gjøres i samarbeid med sosiale organisasjoner, skjer kun i byene og ved hovedveier. I stedet for å alliere seg med grasrotorganisasjoner, støtter krisehjelpen seg på MINUSTAH (FNs fredsbevarende styrke i Haiti) og haitiansk nasjonalpoliti for å nå større deler av landet. Det er i denne konteksten en må se blant annet drapet på to ungdommer i Les Cayes (Sur) og Damme Marie (Grand Anse), i tillegg til utallige skadde. Fra Folketribunalet mot Herredømme og Okkupasjon fordømte man militariseringen av nødhjelpen i Haiti.

«Haiti – åpen for handel»

Også da Michel Martelly ble satt inn som Haitis president i 2011 kom han til makten innhyllet i anklager om valgfusk. Da var det Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) som grep inn i Haitis institusjonelle liv og spilte en avgjørende rolle for Martellys prestasjon i valgets andre runde. I løpet av de fem neste årene avholdt Martelly-regjeringen verken kommune-, fylkes- eller nasjonale valg, på tross av at disse valgene i utgangspunktet skulle gjennomføres. Medio 2015 hadde dette ført til at kun en minimal del av funksjonærene i landet hadde støtte i folkets stemme.

Martelly introduserte programmet «Haiti – åpen for handel», som førte med seg økonomiske frisoner for landbruk, industri og turisme, men tydelige bånd til utenlandsk kapital. Når det gjaldt sosialpolitikk, fremmet han programmene EdePep (nabolagsrestauranter) og Lekol Gratis (gratis skole). Det sistnevnte hadde fokus på å etablere flere private utdanningsinstitusjoner, som hadde dårlig kvalitetssikring. Lekol Gratis ble senere brukt som hovedargument for å rettferdiggjøre en ny definansiering av offentlig utdanning. I 2016 gjorde Martelly øya La Gonaves om til et internasjonalt finanssenter med mulighet til å gjennomføre transaksjoner som minner om de som utføres i skatteparadiser.

På den andre siden så man i juli 2014 en mobilisering av tusenvis personer som krevde innsyn i valgprosessene og uten utenlandsk innblanding. Demonstrantene lyktes i å stoppe parlamentsvalget som Martelly hadde satt i gang, og som de anså for å være kun en legitimeringsstrategi fra regjeringens side. De krevde også at man skulle gjennomføre valg på alle nivåer i løpet av 2015. Regjeringen satte i gang valgene slik det ble krevd, men i møte med nye beviser på uregelmessigheter tok demonstrantene igjen til gatene og blokkerte på nytt valgprosessene. Til sist, som et resultat av bølgen av demonstasjoner og sosial misnøye, i tillegg til interessene til politiske grupper i opposisjon, klarte man å få i stand en avtale (med støtte fra OAS og CELAC) der Martelly forpliktet seg til å gi fra seg makten den 7. februar 2016. En uke etter ble Jocelerme Privert, som til da hadde vært president for det haitianske senatet, valgt til interrim-president av nasjonalforsamlingen. 

Moïse, etterfølgeren til Privert

Jovenel Moïse fikk tilnavnet “Neg Bannan”, fordi han ledet et program for produksjon av økologiske bananer for eksport til Tyskland. Prisen for utviklingen av denne monokulturen ble blant annet betalt av et hundretalls småbondefamilier, da de ble kastet ut fra området Limonade. 

Regjeringsplattformen til Moïse inkluderer å starte opp igjen prosjektet “Haiti – åpen for handel”, som ex-president Martelly ikke klarte å fullføre. Til dette kan Moises regne med visse fordeler i forhold til hans forgjenger. Partiet PHTK har større støtte i folket enn før, og fikk ved siste valg simpelt flertall i representantenes hus. I tillegg har Verite, som har makten i Senatet, en allianse med PHTK som muliggjør parlamentarisk støtte til Moïse sine tiltak, særlig når det angår økonomien, som er et område der flertallspartiene preges av bred konsensus.

I tillegg framstår alliansen med det haitianske næringsliv - som man like gjerne kunne kalle “import-oligarkiet” - som både tydeligere og mer solid enn i Martellys tid. Slik ble det i alle fall uttrykt av et samlet forretningsliv både under valgkampen, og etter at valgresultatene var offentliggjort, med offentlige støtteerklæringer til Moïse. Fremtiden for sosiale bevegelser og politiske grupperinger på venstresiden vil bestå av tydelig motstand. Landran, med påfølgende igangsetting av produksjon knyttet til investeringer fra transnasjonale selskaper, utgjør en grunnpilar i Haitis kapitalistiske prosjekt.  Så lenge dette er tilfelle vil kontroll over territorier være en nøkkel til den sosiale konflikten. Man forutser at eliten vil kjempe mot utarbeidelsen av et juridisk og institusjonelt rammeverk som favoriserer formalisering av eierskap til jord som første skritt på veien mot kommersialisering. Videre er det i denne konteksten viktig å forholde seg til den økende fattigdommen blant småbondefamilier, som beskattes hardt, ofte så hardt at de umulig kan betale, med eierskap til jord som begrunnelse.

Oversettelse: Maren-Anne Melvik
Redigering og korrektur: Cristian Ariel Peña og Kai VIljar Eidsvik